Alle innlegg av Laila

St.Olav på Beiarfjellet

En av årets sprækingposter ligger på St.Olav på Beiarfjellet, eller kanskje Misværfjellet, om man vil. Hvorfor vi har en katolsk topp her aner ikke jeg..

Det er mange år siden sist jeg har vært der oppe, og da var det mest på ski. Men når det ligger en trimkasse der, så kom det jo en mulighet til et gjensyn med plassen.

En venninne og jeg startet ut på ettermiddagen i strålende vær. Solskinn, med litt vind for å holde oss temperert under turen. Akkurat passe til å gå i shorts og singlet, men det ble litt kjølig etterhvert når sola innimellom gjemte seg bak noen skyer, så da var vi glade for å ha tatt med en liten jakke.

På forhånd hadde jeg hørt om folk som ikke hadde funnet fram, og som hadde gitt opp, så jeg var litt obs på merkinga. Selve fjellet vet jeg jo av, men hvor de hadde merka løypa visste jeg jo ikke.
Man starter på den store parkeringsplassen på Misværsiden av Beiarfjellet, på stien mot Tverrbrennvatnet og Gåsvatnan. Man må over en høy rygg i starten, så ned mot Tverrbrennvatnet før man begynner stigninga mot St.Olav.

Denne stien er mye brukt og tydelig og godt oppgått. Nå er det også kommer klopper som gjør det lettere å komme over noen myrete områder nede på andre siden. Veldig kjekt at det blir tilrettelagt sånn! Etter hvert kommer man til ei bru over bekken, her skal man fortsette rett fram og ikke ta til høyre. Ingen merking her.

Hold stien mot Tverrbrennstua, Turistforeningens hytte.

Omtrent midtveis mellom brua og hyttene tar man av fra stien, ved et skilt. Man går et lite stykke bare på lyng og uten sti, før man igjen kommer på god sti som man følger mesteparten av veien videre.

Vær obs her, du skal ta av fra stien før du kommer til hyttene!

Når du så går denne stien er det St.Olav du har foran deg til venstre. Det er et stykke å gå, lengre enn det ser ut som, men det er god sti og bare slak stigning, så det er lett å gå. Noen skikkelige myrområder innimellom, så tette sko er lurt.

For å komme opp på selve toppen, og til kassen, tar man av fra stien igjen. Det er blå merking hele veien, men det var vanskelig å oppdage hvor man skulle ta av, så vær obs når du har St.Olav ved siden av deg, og passerer den første lille toppen. Du kommer over en bergkant og plutselig har merkinga tatt til venstre.

Det kan være vanskelig å få med seg hvor man skal ta av fra stien, så følg med!

Det siste stykket blir det litt bratt, og ingen sti her, men greit å følge blå merker oppover.

Man har flott utsikt mens man går opp mot toppen!

Man har en flott utsikt mens man går opp, hele veien egentlig, men å komme helt på toppen var en skikkelig wow-opplevelse! DEN utsikta i alle retninger! Fantastisk! Absolutt verdt strevet!
St.Olav ligger på 710 meter over havet.

4 poeng registrert i Sprækingboka

Endomondoen min slo seg litt av og på, men hadde registrert nærmere 4 km på tilbaketuren på parkeringsplassen.
<?php echo do_shortcode(‘

‘); ?>

Tur på Lemmen – turmål med utsikt

Jeg er for tiden på Valnesfjord helsesportsenter på et tre ukers opphold. Der er det også mye flott natur, og fint turterreng. Ikke rart begrepet «vakkerbygda» brukes om både Valnesfjord og Beiarn.
Men nå er jeg altså heime i helga, og tenkte jeg fikk ta en tur ut. Turmål denne gangen ble altså Lemmen.

Hvis du er på Moldjord, er Lemmen den flata som er oppafor den bratte fjellveggen bak kirka, under Høgtinden. Det er flere måter å komme til Lemmen på, men den vanligste, og den merka løypa, er via Myra. I år har Moldjord skole satt opp en Hoppetussakasse på Lemmen også, og skilta og merka dit.

Du kjører nedover bygda, passerer Moldjord og bygdetunet på Dokmo. Når du ser et skilt til Pitesamisk senter på høyre side av  veien, skal du svinge av på første vei til venstre rett etter. Følg veien til Myra, der vil det stå skilt som viser vei til parkeringsplassen. Start å gå rett fram (til venstre). Du følger skogsvei et stykke.

Forsett rett fram der veien svinger ned i et sandtak

Pass på når stien svinger av fra veien. Det er merket med bånd i trærne. Herfra bærer det over en bekk, og så er det bare oppover. Bratt er det og. Staver kan være lurt. Det er bratt, men heldigvis ikke så veldig langt. Stien er tydelig, og bortimot umulig å miste.

 

Her svinger man av fra veien, rett før en høyresving.
Det er laget bro over bekken

Vi nærmer oss toppen

Endelig oppe finner man et fint landskap. Dessverre en smule skjemmet av svære master, men de får man bare prøve å overse. Til høyre har man Høgtinden, og følger man stien fram til vannet og deretter frampå kanten, har man en fabelaktig utsikt utover bygda. Moldjord rett ned, – nedover mot fjorden, og oppover bygda. Vel verdt strevet med å komme seg opp.

Du finner en flott gapahuk ved vannet, som grunneierne har satt opp. Bålplass og tak over hodet like i vannkanten. Her kan du også skrive deg inn i gjesteboka i  trimkassen deres. Hoppetussa sin kasse finner du frampå kanten.

Turen er ca 2 kilometer hver vei. Man starter på 46 moh, høyeste punkt er 277 moh.

Så kom påskeværet!

Siste påskedag for denne gang, og sola dukket opp for å feire… Fantastisk vær på Beiarfjellet, blå himmel og stort sett vindstille. Nykjørt skiløype gjorde forholdene bare helt uimotståelige!

Jeg fikk med min turkompis som er flink til å gå sakte sammen med meg. Vi hadde begge en drøm om å gå den nye runden rundt smågåsvatnan, men som alltid la vi avgårde uten å ha anna mål enn å gå så langt som vi (jeg) klarte. Siden formen varierer veldig, og vær og skismørning også teller mye i forhold til hva jeg kan klare, så er det ikke anna å gjøre enn å prøve seg fram.

Det var gått ei uke siden forrige bragd, da jeg gikk Reinhornrennløypa. Siden da har det bare vært nedturer med kortkorte turer som har vært et slit uten like. På tide med en opptur!

Det viste seg at alle gode krefter var med i dag igjen, og jeg kom rundt. Riktignok var det stunder da jeg lurte på om dette var en smart idé, for det ble veldig tungt på slutten, da jeg begynte å bli sliten. Men jeg kom da fram til slutt.

Det var artig å gå en ny trasé, å komme på helt nye steder jeg aldri har gått før. Og traseen var kjempebra. De som driver og lager disse løypene er blitt kjempegode på å lage gode traseer, med passe bakker både opp og ned, og jevne, gode spor.

Jeg har blitt fortalt at runden skal være rundt 11 km, hvis man regner fra og til parkeringsplassen. Gjett om jeg er fornøyd med å ha klart det! Håper det blir mye godvær framover, så jeg kan komme mer ut og forhåpentligvis få trent meg opp litt mer.

Som du kan se av bildene var vi ikke alene på fjellet. Det var jevn trafikk , jeg aner ikke hvor mange som passerte oss i løpet av turen. Enda var det lite folk i forhold til hva det har vært de andre dagene i påska.

Mer info om Fjell-løypa finner du hos Stormfjell IL

Jeg klarte «det umulige»!

Formen min har vært elendig den siste tida. Gårdagens skitur var vel på omtrent en halv kilometer. Men jeg hadde tenkt at jeg hadde lyst til å gå litt i reinhornrennløypa mens den var oppkjørt. Jeg trodde ikke jeg kom til å komme så langt avgårde, men man må jo bare gå det man klarer.

I morres og formiddag var det kaldt, og jeg tenkte at dette ble ikke så bra. Kuldegrader og lungene mine er en dårlig kombinasjon. Men Jim ble med, og vi tenkte at vi får nå bare prøve.

Det snødde da vi starta avgårde, og var helt overskya. Men etter ei lita stund i løypa kom sola fram og himmelen var plutselig helt blå! Fantastisk! Ikke var det så kaldt heller. Det gikk faktisk ganske så bra. Tungt er det, og jeg stopper nok hver hundremeter, men tar man tida til hjelp så går det jo framover også på den måten. Skiene var ikke de beste, omtrent ikke glid i det hele tatt.

Og vi gikk. Litt til klarer vi. Og litt til. Og enda litt til. Plutselig er vi kommet så langt at det bare er tøys å snu og gå tilbake. Vi går hele runden!

ALDRI hadde jeg trodd at jeg skulle klare det i dag, så du snakke om å være fornøyd! Takk til værgudene og til Stormfjell for den flotte løypa, og til kroppen min som plutselig funka bedre enn forventa!
De fleste vil vel synes at å kalle den skituren for «det umulige» er en smule overdrevet, men for meg er dessverre virkeligheten en annen.
Turen tok meg nesten fem timer.

Har du muligheten anbefales det absolutt å ta en tur opp i øvre Tollådal og gå løypa mens den er der! Traseen var veldig bra, med passe bakker både for opp og ned. Og landskapet! Det er bare så vakkert! Med alle mine pustepauser er det god mulighet til å beundre omgivelsene.
Det var masse folk i løypa, og alle dem vi snakka med var storfornøyde med forholdene.

Endelig kom jeg meg på fjellet!

Vinteren er ei tøff tid for meg. Denne vinteren har det vært mye kulde, og da er det umulig for meg å være ute. Til og med inne blir det vanskelig med pusten, og jeg mistet piffen fullstendig. Nå håper jeg at det skal snu, og at jeg skal komme meg ut og få litt mer pågangsmot på alle områder.

I dag var det i hvert fall både solskinn og brukbar temperatur på Beiarfjellet! En god start! Fantastiske forhold i løypa! Og skiene funka til og med brukbart, helt uten at jeg smurte dem. Ikke særlig glid, men skikkelig feste i motbakkene gjør det så mye lettere å gå.

Vi gikk løypa fra tunnelen på fjellet og mot Stabbursdalen. Tenk at vi har folk i bygda som bruker time etter time av fritida si på å kjøre opp disse flotte løypene på fjellet, og nede i lysløypa! All ære til dem, og verbale blomster og takk og atter takk!

Det er IL Stormfjell som sørger for at løypene er så flotte, og nå kan du også se kart over løypa på skisporet.no.
Helt nytt er det at det er kommet en runde via smågåsvatnan, sånn at man ikke trenger gå bare fram og tilbake. Til sammen blir turen da rundt 12 km. Jeg håper formen kommer seg sånn at jeg får prøvd ut hele løypa en dag. Det flotte med disse løypene er jo at det er superfint å gå der uansett hvor langt man går, og så kan man snu akkurat der man vil.

PS Neste helg, den 25.mars arrangerer Stormfjell Reinhornrennet i øvre Tollådal, og det passer for alle som kan klare å gå ei mil på ski. Fantastisk landskap å gå i. Anbefales!

Verdens beste damekor i Beiarn!

Jeg synger i damekoret Korinteran. Det er det eneste damekoret  Beiarn og dermed verdens beste i Beiarn! Ikke så aller verst i sammenligning med kor andre steder i verden, vil jeg være så freidig og påstå.

Det er et utrolig rikt musikkliv i Beiarn. Tenk, vi er rundt tusen innbyggere, og vi har damekor og mannskor, Familiekor og hornmusikkforeninga Tempo. Og så har vi band og sanggrupper og masse folk som bare er flinke til å synge og spille.

Musikk er folkehelse! Både å spille og å høre på gjør noe med oss. Vi er nok mange som har erfart at det er tungt å komme avgårde på korøvelse når energien og humøret er på bunn. Men når man først overvinner dørstokkmila, da oppdager man at man får både energien og humøret på plass ganske så fort.

Sangøvelse med Korinteran

Korinteran er en flott flokk damer, rundt 20 stykker for tiden. Alderen spenner fra rundt 30 til 80, Asrunn som er eldst, er faktisk 82! Ikke verst!
Jeg setter sånn pris på alle disse damene, og selvfølgelig Stian, dirigenten vår! Han inspirerer og løfter oss til stadig nye høyder. Vi har hatt en fantastisk utvikling i koret, lærer stadig nytt og prøver oss på vanskeligere ting. Vanskelige og utfordrende sanger er artigst, sjøl om man kan fortvile underveis og tro at dette klarer vi aldri. Desto større glede når vi faktisk klarer det likevel!
Det var vel en passe dose skryt…

Så, koret er en av de store plussene i Beiarn. Anbefaler alle damer til å bli med, for vi har det skikkelig trivelig i lag. Vi er ikke proffe, og mange leser ikke noter, men vi får det til likevel! Hver tirsdagskveld møtes vi til øvelse, enten på Moldjord skole eller Trones skole. Så opptrer vi på kulturkvelder og andre arrangement. Vi har to egne faste konserter, sommerkonsert i juni og julekonsert i desember.

Og til våren skal vi reise på kortur til Stockholm! Det blir artig!
Tidligere har vi vært i Krakow, Trondheim, Dublin – og mange plasser i Nordland.

Godt innetreningsvær

Det er kaldt ute for tida, og for lungesjuke er det umulig å få noe trim ute i friluft. Da er det kjekt å ha en innemulighet, og derfor vil jeg i dag slå et slag for treningsrommene til Friskliv.

Jeg skal ikke påstå at det er med like stor entusiasme og glede jeg tusler ned i kjelleren på Moldjordskola hver gang, men det går seg som oftest til når man er i gang. Jeg vet jo at jeg er nødt til å trene, og det er jo egentlig helt ok, til og med artig ofte. Det er bare den derre dørstokkmila som er verst.

Styrkerommet

Jeg syns det er et kjempetilbud vi har med de treningsrommene. Selvfølgelig kunne man ønska seg mer moderne apparater, men om vi skulle få det tipper jeg prisen ville blitt en annen. Nå koster det hundre kroner i måneden. Det har de aller fleste råd til.

Frisklivkort kjøper du på kommunens servicetorg. (Kontant) Du får også leie nøkkelkort, sånn at du kommer deg inn akkurat når du vil, mellom sju om morran og elleve om kvelden.

Det er to rom. Et styrkerom og et kondisjonsrom. Og nå er det jo januar og nyttårsforsettene er ferske, så da er det bare å sette i gang!

Men du: Det er meningen man skal rydde etter seg. Sette på plass vekter og sånt. Husk at ikke alle er like sterke. Når du forlater tjuekilosvektene på knebøystanga, da hindrer du kanskje nestemann i å bruke den.

Kondisjonsrommet

Farvel til Filialen

I dag har jeg vært og handla på Filialen, COOP på Tollå, for aller siste gang.  Ved stengetid i dag, ble dørene stengt for godt. En trasig dag for mange, særlig de som bor i øverbygda og hadde Filialen som sin nærbutikk.

Vi er så vidt over tusen innbyggere i Beiarn, og vi har vært heldige og hatt tre COOP-avdelinger helt fram til nå. Det var rene luksusen! Men i en lang dal var det kjekt å ikke måtte kjøre så langt avgårde. Heretter har mange fått lagt til over ei mil på en allerede lang butikkvei.  Ikke så kjekt, men sånn  ble det.

Det er trasig å miste de tilbudene vi har vært vant til. Vi har mista mange de siste årene. Vi blir færre innbyggere, det sentraliseres og krav til lønnsomhet blir større. Netthandel er blitt svært.  Vi kan ikke gjøre så mye med det, anna enn å støtte opp om det lokale næringslivet så godt vi kan. Kanskje er det verdt å betale litt mer for en vare, for å få handle den her i Beiarn?

Det verste ved denne butikknedleggelsen syns jeg er at det blusser opp i oppibøgda/neribøgda-problematikken. Noen er overbevist om at butikken blir lagt ned bare for å plage folk oppi bygda, at de som bestemmer ikke bryr seg om kundene oppe i bygda og så videre. DET syns jeg er fryktelig trist. Å legge ned tror jeg var en avgjørelse som satt langt inne, og jeg tror ikke de som gjorde den gledet seg det minste over det. COOP er en bedrift som må drive lønnsomt, sjøl om det er en lokal bedrift eid av kundene. Det handler ikke om at folk i nerbygda er mer verdt enn de i øverbygda. Moldjord-coopen er ganske nylig pussa opp, Tollå trengte oppussing.

Butikken på Tollå er totalt nedslitt, og ikke praktisk på noen måte. Dere ser vel det, dere som har brukt den? Å få den i god, moderne standard ville krevd en total ombygging. Ville overskuddet holde til å betale den?

La oss være enige om at det er synd at butikken på Tollå måtte stenge. De har vært et samlingspunkt og viktig for kundene sine. De har vært positive og hyggelige, de har gjort det de kunne for å hjelpe kundene.

La oss også være enige om at det er viktig å beholde det som finnes av lokalt næringsliv, og at det derfor er viktig å støtte opp som best vi kan.

Vi er (heldigvis ennå)én kommune, vi er alle beiarværinger. La oss stå sammen, i stedet for å se skjevt på hverandre!

Og til alle dere som jobba på Filialen: Tusen takk for mang en hyggelig handel! Vi kommer til å savne butikken, men ser dere vel forhåpentligvis på de andre butikkene.

Filialen på Tollå åpnet for publikum i 1949.

Skatten i Kvalvassdalen

Sussi med nyboka. Foto: Berit Bakken Strand

Min fabelaktige mor er et skrivende menneske. Hun kaller seg skribent, og har vært både journalist, redaktør og forfatter. Hun Heter Sussi H. Gabrielsen. Vel, egentlig Anna, men det er det få som vet. Hun er født i 1938, og fyller dermed 80 år til sommeren.

Hun har mista synet nesten helt, så det er ikke så mye skriving hun får  til lenger, men ny bok er det blitt likevel. Det er en barnebok for både store og små, og handlingen er inspirert av sagnet om skatten i Kvalvassdalen. Boka ble skrevet for over tjue år siden, men først nå er den kommet i trykt versjon.

Første del av boka, hoveddelen, er fortellingen om tre barn som drar avgårde til Kvalvassdalen for å lete etter skatten.
På slutten av boka kan du lese mer om sagnene, og navnet Kvalvatnet og mere til.

Boka koster bare 150 kroner, og er å få kjøpt på Laftehytta, på biblioteket, på COOP Prix Storjord, på Leselysthuset på Rognan og selvfølgelig hos forfatteren sjøl, som har gitt ut boka å sitt eget forlag. Skal boka sendes i posten, kommer porto i tillegg. Bestillinger kan sendes til erik@gabrielsen.no

Ny bok fra Øystein og Fougner

Øystein Ringaker er klar med bind tre med Fougner Steens nedtegnelser

Noen pensjonerer seg og tar livet med ro. Da Øystein Ringaker (88) i Beiarn ble pensjonert var hans interesse for historie sterkere enn noen gang, og utallige timer er brukt til å forske og finne ut mer. Lørdag slippes enda ei bok Øystein har jobbet med: Fougner Steens Bygden av igår.

– Jeg er bare glad for at jeg har holdt hodet såpass klart og at fingrene virker. Skrive og lese er det eneste jeg kan nå. Det er godt det er noen egenskaper igjen som er i stad, sier Øystein.  – Livet er en gåte i det store og hele. Jeg har aldri trent eller drevet med sport. Det man gjorde måtte ha en form for mening. Gikk man til skogs var øksa for sikkerhets skyld med.

Interessen for lokalhistorie har han hatt med seg helt fra barnsben av. ­– Jeg husker da jeg begynte i andre klasse og vi fikk ei tynn lita bok som var norgeshistorien. Jeg gikk på skole under krigen, og på skolebiblioteket dukket det opp mange ulike bøker. Da jeg fant P.A.Munchs svære historieverk følte jeg meg fristet, og lånte den med hjem og leste. Jeg vet ikke om jeg forsto alt.

Likevel ble det ingen historiestudier da Øystein skulle ut i verden. Det var ikke i nærheten av virkeligheta. Først ble det handelsskole. Senere har han studert både sosialøkonomi og sosiologi, og skrevet en hovedoppgave om bygdesosiologi, ikke så fjern fra lokalhistorien.
– Jeg var forholdsvis gammel før jeg havnet på landbruksskolen.
Derfra ble Øystein headhuntet til Landbruksøkonomisk institutt, hvor han drev med landbruksstatistikk og bygdeanalyser. Han har vært innom mye før han i 1970 flytta heim til Beiarn.

– Det ble ikke aktuelt å arbeide med historie før vi startet historielag i 1980, og deretter Årboka, hvor jeg satt i redaksjonskomiteen. Siden den tid kom jeg nært på lokalhistoria som fag, og regner meg som lokalhistoriker. Jeg har sittet mye i statsarkivet og riksarkivet og fått inn histoien på grunnlagsnivå.

Ikke rart at det så har blitt noen bøker og tallige artikler ut av all granskingen. – Et helt liv etter pensjonsalder må gi resulatter. Ikke rart det er blitt noen artikler til årboka. Tre bøker om Beiarns historie har jegvært med på.  Jeg har til og med gitt ut en  bok om organisasjonsarbeid, om Nordland bonde- og småbrukerlag. Jeg la en del arbeid i det.

Nå er det Fougnerboka som er aktuell. Samtidig har han i trykken et hefte om Almenningen i Salten. Øystein har nok ikke tenkt å pensjonere seg ennå.

Fougner Steen

Fougner Steen levde fra 1886 til 1969. – Han var en hedersmann fra igår. Han levde i den epoken som jeg husker veldig godt slutten av, som omfatter min barndom og delvis ungdomstid. Ei tid som forsvant fullstendig for femti år siden da moderninteten la seg over oss og forandra alt, sier Øystein Ringaker.

Fougner var ikke en som stakk seg fram. Han var stillfaren, men hadde oversikta over alt som skjedde i bygda. Til vårt hell skrev han ned og beskrev dagliglivet han levde i. Han kunne sjøl mange handverk, og han kunne kunsten å beskrive det. Han var en interessert iakttager av livet rundt seg, og han var tilknyttet Norsk etnologisk gransking, Sammenlignende forskning, Norsk folkemuseum og Tromsø museum.

Som ung reiste han ut, til Sulitjelma. Der fikk han jobb på sykestua og senere apoteket. Der lærte han mangt og mye han senere tok med hjem. Han satt  på mye kunnskap om medisin og botanikk, organisk kjemi. – Jeg har sjøl en ganske solid utdanning innen kjemi, og det er interessant å lese det han skriver. Han har tydeligvis greie på det han snakker om.
Heime i Beiarn kom folk til ham som dyrlege og også for hjelp til folk. Etter vert, når han ble eldre, oppsøkte folk han med spørsmål om historie.

Bok nummer tre

Øystein har fått papirene etter Fougner i posjoner. De første ble til de t første bøkene. Så fikk han en posjon til, og det ble til denne tredje.  – Boka omhandler mye det samme som de forrige, men det er noen nye ting jeg vil peke på. Det ene er en stor artikkel om jekter og jektefart. Han har skrevet ned en beretning om Nikolai Larsen som var på tur med beiarjekta omkring 1880. Han beretter om farten fra begynnelse til slutt, en autentisk beretning om jektefart.

Fougner var oppvokst i skogmiljø på Tollå, lenge etter at jektebyginga var over i Beiarn. Likevel har han skrevet ned i detalj prosessen fra gammelkara gikk til skogs og fant det rette tømmeret frem til ferdig jekte. – En spesiell, trivelig og interessant historie, mener Øystein, og føler seg veldig tilfreds over å ha fått  med dette.

Fougner forteller også om Lofotfiske med tradisjonell femføring eller åttring. Spesielt om farten, bruken av båten og seglinga. Dette burde ha nasjonal interesse, mener Øystein.

Boka er utgitt av Beiarn historielag. Den selges på Laftehytta, COOP i Beiarn, biblioteket og på Leselysthuset på Rognan. Boka kan bestilles fra historielaget. Da kommer porto i tillegg.

Øystein Ringaker har sørget for at Fougner Steens nedtegnelser er samlet i tre bøker.

Artikkelen sto i Saltenposten desember 2017