Formen min har vært elendig den siste tida. Gårdagens skitur var vel på omtrent en halv kilometer. Men jeg hadde tenkt at jeg hadde lyst til å gå litt i reinhornrennløypa mens den var oppkjørt. Jeg trodde ikke jeg kom til å komme så langt avgårde, men man må jo bare gå det man klarer.

I morres og formiddag var det kaldt, og jeg tenkte at dette ble ikke så bra. Kuldegrader og lungene mine er en dårlig kombinasjon. Men Jim ble med, og vi tenkte at vi får nå bare prøve.

Det snødde da vi starta avgårde, og var helt overskya. Men etter ei lita stund i løypa kom sola fram og himmelen var plutselig helt blå! Fantastisk! Ikke var det så kaldt heller. Det gikk faktisk ganske så bra. Tungt er det, og jeg stopper nok hver hundremeter, men tar man tida til hjelp så går det jo framover også på den måten. Skiene var ikke de beste, omtrent ikke glid i det hele tatt.

Og vi gikk. Litt til klarer vi. Og litt til. Og enda litt til. Plutselig er vi kommet så langt at det bare er tøys å snu og gå tilbake. Vi går hele runden!

ALDRI hadde jeg trodd at jeg skulle klare det i dag, så du snakke om å være fornøyd! Takk til værgudene og til Stormfjell for den flotte løypa, og til kroppen min som plutselig funka bedre enn forventa!
De fleste vil vel synes at å kalle den skituren for «det umulige» er en smule overdrevet, men for meg er dessverre virkeligheten en annen.
Turen tok meg nesten fem timer.

Har du muligheten anbefales det absolutt å ta en tur opp i øvre Tollådal og gå løypa mens den er der! Traseen var veldig bra, med passe bakker både for opp og ned. Og landskapet! Det er bare så vakkert! Med alle mine pustepauser er det god mulighet til å beundre omgivelsene.
Det var masse folk i løypa, og alle dem vi snakka med var storfornøyde med forholdene.