Skatten i Kvalvassdalen

Sussi med nyboka. Foto: Berit Bakken Strand

Min fabelaktige mor er et skrivende menneske. Hun kaller seg skribent, og har vært både journalist, redaktør og forfatter. Hun Heter Sussi H. Gabrielsen. Vel, egentlig Anna, men det er det få som vet. Hun er født i 1938, og fyller dermed 80 år til sommeren.

Hun har mista synet nesten helt, så det er ikke så mye skriving hun får  til lenger, men ny bok er det blitt likevel. Det er en barnebok for både store og små, og handlingen er inspirert av sagnet om skatten i Kvalvassdalen. Boka ble skrevet for over tjue år siden, men først nå er den kommet i trykt versjon.

Første del av boka, hoveddelen, er fortellingen om tre barn som drar avgårde til Kvalvassdalen for å lete etter skatten.
På slutten av boka kan du lese mer om sagnene, og navnet Kvalvatnet og mere til.

Boka koster bare 150 kroner, og er å få kjøpt på Laftehytta, på biblioteket, på COOP Prix Storjord, på Leselysthuset på Rognan og selvfølgelig hos forfatteren sjøl, som har gitt ut boka å sitt eget forlag. Skal boka sendes i posten, kommer porto i tillegg. Bestillinger kan sendes til erik@gabrielsen.no

Ny bok fra Øystein og Fougner

Øystein Ringaker er klar med bind tre med Fougner Steens nedtegnelser

Noen pensjonerer seg og tar livet med ro. Da Øystein Ringaker (88) i Beiarn ble pensjonert var hans interesse for historie sterkere enn noen gang, og utallige timer er brukt til å forske og finne ut mer. Lørdag slippes enda ei bok Øystein har jobbet med: Fougner Steens Bygden av igår.

– Jeg er bare glad for at jeg har holdt hodet såpass klart og at fingrene virker. Skrive og lese er det eneste jeg kan nå. Det er godt det er noen egenskaper igjen som er i stad, sier Øystein.  – Livet er en gåte i det store og hele. Jeg har aldri trent eller drevet med sport. Det man gjorde måtte ha en form for mening. Gikk man til skogs var øksa for sikkerhets skyld med.

Interessen for lokalhistorie har han hatt med seg helt fra barnsben av. ­– Jeg husker da jeg begynte i andre klasse og vi fikk ei tynn lita bok som var norgeshistorien. Jeg gikk på skole under krigen, og på skolebiblioteket dukket det opp mange ulike bøker. Da jeg fant P.A.Munchs svære historieverk følte jeg meg fristet, og lånte den med hjem og leste. Jeg vet ikke om jeg forsto alt.

Likevel ble det ingen historiestudier da Øystein skulle ut i verden. Det var ikke i nærheten av virkeligheta. Først ble det handelsskole. Senere har han studert både sosialøkonomi og sosiologi, og skrevet en hovedoppgave om bygdesosiologi, ikke så fjern fra lokalhistorien.
– Jeg var forholdsvis gammel før jeg havnet på landbruksskolen.
Derfra ble Øystein headhuntet til Landbruksøkonomisk institutt, hvor han drev med landbruksstatistikk og bygdeanalyser. Han har vært innom mye før han i 1970 flytta heim til Beiarn.

– Det ble ikke aktuelt å arbeide med historie før vi startet historielag i 1980, og deretter Årboka, hvor jeg satt i redaksjonskomiteen. Siden den tid kom jeg nært på lokalhistoria som fag, og regner meg som lokalhistoriker. Jeg har sittet mye i statsarkivet og riksarkivet og fått inn histoien på grunnlagsnivå.

Ikke rart at det så har blitt noen bøker og tallige artikler ut av all granskingen. – Et helt liv etter pensjonsalder må gi resulatter. Ikke rart det er blitt noen artikler til årboka. Tre bøker om Beiarns historie har jegvært med på.  Jeg har til og med gitt ut en  bok om organisasjonsarbeid, om Nordland bonde- og småbrukerlag. Jeg la en del arbeid i det.

Nå er det Fougnerboka som er aktuell. Samtidig har han i trykken et hefte om Almenningen i Salten. Øystein har nok ikke tenkt å pensjonere seg ennå.

Fougner Steen

Fougner Steen levde fra 1886 til 1969. – Han var en hedersmann fra igår. Han levde i den epoken som jeg husker veldig godt slutten av, som omfatter min barndom og delvis ungdomstid. Ei tid som forsvant fullstendig for femti år siden da moderninteten la seg over oss og forandra alt, sier Øystein Ringaker.

Fougner var ikke en som stakk seg fram. Han var stillfaren, men hadde oversikta over alt som skjedde i bygda. Til vårt hell skrev han ned og beskrev dagliglivet han levde i. Han kunne sjøl mange handverk, og han kunne kunsten å beskrive det. Han var en interessert iakttager av livet rundt seg, og han var tilknyttet Norsk etnologisk gransking, Sammenlignende forskning, Norsk folkemuseum og Tromsø museum.

Som ung reiste han ut, til Sulitjelma. Der fikk han jobb på sykestua og senere apoteket. Der lærte han mangt og mye han senere tok med hjem. Han satt  på mye kunnskap om medisin og botanikk, organisk kjemi. – Jeg har sjøl en ganske solid utdanning innen kjemi, og det er interessant å lese det han skriver. Han har tydeligvis greie på det han snakker om.
Heime i Beiarn kom folk til ham som dyrlege og også for hjelp til folk. Etter vert, når han ble eldre, oppsøkte folk han med spørsmål om historie.

Bok nummer tre

Øystein har fått papirene etter Fougner i posjoner. De første ble til de t første bøkene. Så fikk han en posjon til, og det ble til denne tredje.  – Boka omhandler mye det samme som de forrige, men det er noen nye ting jeg vil peke på. Det ene er en stor artikkel om jekter og jektefart. Han har skrevet ned en beretning om Nikolai Larsen som var på tur med beiarjekta omkring 1880. Han beretter om farten fra begynnelse til slutt, en autentisk beretning om jektefart.

Fougner var oppvokst i skogmiljø på Tollå, lenge etter at jektebyginga var over i Beiarn. Likevel har han skrevet ned i detalj prosessen fra gammelkara gikk til skogs og fant det rette tømmeret frem til ferdig jekte. – En spesiell, trivelig og interessant historie, mener Øystein, og føler seg veldig tilfreds over å ha fått  med dette.

Fougner forteller også om Lofotfiske med tradisjonell femføring eller åttring. Spesielt om farten, bruken av båten og seglinga. Dette burde ha nasjonal interesse, mener Øystein.

Boka er utgitt av Beiarn historielag. Den selges på Laftehytta, COOP i Beiarn, biblioteket og på Leselysthuset på Rognan. Boka kan bestilles fra historielaget. Da kommer porto i tillegg.

Øystein Ringaker har sørget for at Fougner Steens nedtegnelser er samlet i tre bøker.

Artikkelen sto i Saltenposten desember 2017